Det er aldri for sent

Har du noen gang tenkt: “Hva fillern skal jeg gjøre med livet mitt?” For meg skjedde dette da jeg entret min lille førtiårskrise. Klisjé, kanskje, men realitet.

I hele yrkeslivet mitt hadde jeg gradvis utviklet min karrierevei i riktig retning, men etter tre barselperioder på rappen sa det stopp. Bransjen jeg jobbet i var på hell, og der satt jeg - ferdig ammet, friskt ut fra tåka og skulle tilbake til arbeidslivet.

“Omsider klarete jeg å manne meg opp og sette meg på skolebenken i en alder av 45 år. Ja, jeg var ti år eldre enn læreren, og opp til 25 år eldre enn den yngste eleven.”

Problemet var bare at jeg ante plutselig ikke hva jeg skulle gjøre. I løpet av min “evigvarende” barselperiode med tre babyer på rappen, skjedde alt så radig.

Det var usikre tider i magasinbransjen med konstante nedskjæringer, og tykksaker var for lengst avleggs. Det var ingen på jobbmarkedet som søkte etter grafiske designere lengre, de søkte etter UX designere og interaksjonsdesignere.

Jeg ante ikke engang hva en interaksjonsdesigner var, men skjønte at digital design var i ferd med å ta over, så enten måtte jeg hive meg på toget eller stå igjen alene på stasjonen med fingeren et visst sted.

Heldigvis hadde jeg mitt lille foretak med mine trofaste kunder som holdt meg nogenlunde i gang, men jeg stod også litt på stedet stille. Jobbene var vanskeligere å finne etterhvert - det var rett og slett tørke. I tillegg trengte jeg mer å bryne meg på.

Noe måtte skje, og det tok en del famling i blinde før jeg kom til svaret. Omsider klarte jeg å manne meg opp og sette meg på skolebenken i en alder av 45 år. Jeg var ti år eldre enn læreren, og opp til 25 år eldre enn den yngste eleven. Det kostet meg litt å gå rakrygget inn i klasserommet den augustdagen. Trodde de kanskje jeg var den nye læreren? Eller rektor?

Men den største omveltingen av å begynne å studere igjen i godt voksen alder, var det faktum at vi måtte snu familiedynamikken helt på hodet. En allerede hardtarbeidende far måtte trå til enda mer på hjemmebane. Og barna måtte innfinne seg med at mamma måtte forsvinne i sin egne boble i to år.

Et familieråd måtte til, og alle måtte forsone seg med hva som skulle skje og yte en felles teamwork innsats for at dette skulle fungere. Det var ikke alltid like koselig med synet av mamma med nesen nedi Mac’en hver eneste dag og hver bidige kveld. Det ble en omveltning for barna, men de lærte også å bli mer selvstendige. Men vi telte ned 4 sesonger; 1 sesong over… to sesonger over… Jippi, kun én sesong igjen! Av og til gråt jeg, og jeg ville til tider gi opp - men stemmen i meg sa “nei, for pokker, dette skal du klare!”

Å studere som godt voksen kan være tøft. Jeg valgte også et krevende fag som koding i form av HTML, CSS, Javascript og diverse vanskelig IT-greier du bare ikke kan forestiller deg…! Men fy flate så stolt jeg var da jeg stod med diplomet og gode resultat for alt strevet.

De var så tapre, familien min - og de holdt ut. De var min beste heiagjengen jeg kunne bedt om! De holdt ut fordi tiden gikk akkurat like fort som jeg hadde forestilt meg, og vi hadde laget en plan i fellesskap. En forutsigbar plan, så alle visste at det kom til å bli to litt strevsomme år med mindre mamma i bildet, men så skulle alt bli bra igjen.

For når alt var over skulle mamma komme tilbake styrket og full av selvtillit og ny giv med ny jobb. Og det gjorde hun!

Mine råd til deg som sitter på gjerdet og drømmer om å videreutdanne deg eller starte på nytt:

• Ikke tenk på alder og om du kan klare det, dette får du til

• Planlegg med familien - gevinsten de får igjen er en blid og motivert mamma

• Det finnes stipendordninger - ta en prat med lånekassen

• Ikke vent for lenge. Bestem deg for det og gjør det, du kommer ikke til å angre!